Møter med de store kjempene

Når man er ute på havet er det alltid en højdare å møte på en stor bardehval. Det er en overveldende følelse når de kommer opp fra intet og blåser ut etter et anstrengende dypdykk. De er i mange tilfeller over dobbelt så stor som båten du selv sitter i og noen kan svømme opp mot 20 knop (vi seiler gjerne i 5 knop til sammenligning). Jeg håper virkelig at vi møter noen på vår ferd!


Bardehvalene er havets store kjemper, og kommer på beitevandring nordover om sommeren. Den arktiske sommeren er kort, men meget produktiv, og gjør disse havområdene til yndete beiteområder for plankton, fisk, hval og sjøfugl. Mange bardehvaler overvintrer i varmere strøk og trekker nordover med de store planktonoppblomstringene. De jafser store mengder vann med plankton og fisk og siler vannet ut gjennom bardene. De er derfor ikke noe farlige for mennesker, men de er store kraftige dyr, og et slag fra en hale kan være nok til å daue. Når blåhvalen svømmer er det 10 meter fra halehøydetopp til bunn. Det er mye kraft.

Verdens største dyr som noen sinne har levd på denne jorda er nettopp blåhvalen (Balaenoptera musculus), Det er dessverre bare estimert åtte blåhval igjen i det Nordøstlige Atlanterhavet, så sjansene for å møte på en er  liten. For et par år siden traff vi på en utenfor Svalbard. Det var stas! 

Her er et blåhvalskjellett på utstilling utenfor University of California. Bigger, biggest, alltid! (Bildet hentet fra wikipedia.org)


Det er ikke vanskelig å se forskjell på blåhval og den neststørste lillebroren finnhvalen (Balaenoptera physalus). Blåhvalen er blågrå, kan bli noen og tredve meter og veie opptil 150 tonn, mens finnhvalen  er mørkegrå/svart, kan bli opptil 25 meter og veier halvparten så mye. Blåhvalblåsten er smal og opptil 10 meter høy! Blåst fra hval lukter veldig vondt og høres veldig godt: Et stort tungt prust. Blåhvalen er omtrent økologisk utryddet i Nord-Atlanteren. Dvs at den finnes, men at populasjonen kommer til å dø ut med de siste dyrene. Populasjonene i andre havområder er heldigvis større. 


Den minste bardehvalen vi har er vågehvalen (Balaenoptera acutorostrata) Den kan bli 9 meter lang. Det er estimert at vi har 70000 vågehval i Norskehavet, og hvert år er det en fangstkvote på omtrent 700 dyr (mer om hvalfangst en annen dag)


Knølhvalen (Megaptera novaeangliae) er den vakreste bardehvalen med sine lange hvite englevinger. Den har knudrete hode og en klump på ryggfinnen som har gitt den navnet. På engelsk heter den humpback whale. Knølhvalen løfter nesten alltid halen når den dykker, og blåsten er liten og rund i forhold til de andre bardehvalblåstene. Den kan ofte ses hoppende ut av vannet (breache). Det er jo ganske imponerende når man er et gigantisk dyr på 15 meter og 40 tonn. Hvert individ har et unikt mønster på halen. Dette brukes til fotoidentifikasjon, akkurat som fingeravtrykk hos mennesker. Alle hvalhalebildene av knølhval blir samlet i et verdensomspennende fotoarkiv. 

Dette er et bilde av en knølhval. De hvite sveivene utgjør 1/3 av hele kroppslengden. Megaptera betyr forøvrig lange vinger (Bildet er hentet fra wikipedia.org). 


Det er flere bardehvaler også og det er mange fun facts om bardehvaler. En nyfødt blåhvalkalv veier 2,5 tonn og er 7 meter lang. Kjempestor baby. Bardehvaler har doble pustehull, og et menneske kan få plass oppi blåhvalen sitt. Så George, du må lenger ut på landet med den derre golfballen! 


På blankt hav og med godt trente øyne kan man observere hval på flere kilometers avstand. Det er utseendet på blåsten som gir den første identifikasjonen. Det beste trikset for å få sett hval er å kikke etter dem! Slalombriller med gule glass er gode hvalkikkerbriller i overskyet vær. 


Her er en link til historien om den gangen vi så blåhval utenfor Svalbard: http://www.imr.no/tokt/toktomtaler/okosystemtoktet/toktdagbok_2007/blahval_ved_svalbard/nb-no